Vi er alle i en unntakstilstand. Et virus, som for noen av oss kan være dødelig, sprer seg fra person til person. Det gjør ikke forskjell på fattig og rik, på sosial status, eller hudfarge. Det stopper ikke ved landegrenser. Det overføres like gjerne fra en venn, som fra en fiende. Ja, faktisk spres det raskere i nære relasjoner.
Myndighetene prøver å håndtere en nesten umulig situasjon med de virkemidlene som de har tilgjengelig’ i sin verktøykasse. Et av de viktigste tiltakene handler om isolasjon fra andre mennesker. Det motsatte av hva vi er skapt til. «Det er ikke godt for mennesket å være alene» (1Mos 2,18), sa Gud, før han gav Adam en medhjelper.
Akkurat i denne situasjonen blir det tydeligere for oss hvor sammenvevd våre liv er med andres. På godt og ondt. Vi påvirkes alle av omgivelsene, om vi liker å innrømme det eller ikke. Og vi er alle avhengig av å ha mennesker rundt oss.
På den ene siden innser vi at vi kan påføres potensiell ødeleggelse fra hvem som helst. Derfor har vi de siste ukene blitt dyktige på å vaske hender. Men er det andre ting vi kan påføres fra andre som kan ha nedbrytende effekt? Jeg tenker da på bitterhet, misunnelse, sinne, baktalelse, hat, eller uforsonlighet? Eller egoisme, selviskhet, kjærlighet til penger, eller dårlige prioriteringer? Bibelen sier at «dårlig selskap ødelegger gode vaner» (1Kor 15,33).
Men på den andre siden oppdager vi vårt grunnleggende behov for omsorg, kjærlighet og nærhet. Isolasjonen gir oss brakkesyke. Det er helt naturlig, for vi er skapt for fellesskap. Det er derfor det er så vanskelig for mennesket å være isolert. I isolasjonen oppdager vi hva vi har tilgang til under normale omstendigheter. Og så reflekterer vi kanskje på hvorfor vi ikke prioriterer mer tid med familie, venner eller kirke.
Kristne har til alle tiden trukket seg tilbake under kortere perioder for å søke Guds nærvær. Jesus tilbrakte 40 dager i ørkenen (Matt 4,1-14). Det virker som om Gud aldri oppleves så nærværende som under krevende omstendigheter. Under isolasjon eller ensomhet er distraksjonene færre. «Herren er nær alle som kaller på ham, alle som kaller på ham i sannhet» (Salme 145,18).
Kanskje denne coronaisolasjonen kan hjelpe oss å sette ting i perspektiv? Kanskje det er nå vi bør ta beslutninger om at isolasjonen ikke skal få skape avstand. Om at vi skal prioritere fellesskap når vi snart igjen får muligheten.
Men allerede nå kan vi ta kontakt med mennesker vi setter pris på. En telefon, eller en sms. Men viktigst av alt: La Guds eget nærvær fylle oss i denne spesielle tiden. Han er nær for den som kaller. Han er den eneste som garantert ikke overfører noe virus, eller som har annen nedbrytende påvirkning på oss. Fellesskapet med Gud kan ingen myndighet legge restriksjoner på. Guds nærvær tilfredsstiller på dypet.
